Five of my short stories (In norwegian)
Posted: 03 Feb 2007, 08:32
Symfoni nr. 5
Betraktning
Umulig å si hvor lenge han hadde sittet der. Kanskje beste beskrevet som et titalls sigaretter, og tre eller kanskje fire øl. Det var muligens åpenbart for ham at hun var forsinket, men ettersom han ikke hadde noen klokke på seg kunne det ikke utelukkes at det kun var tiden som gikk meget sakte. Når kom hun? Kom hun?
Fra der han satt kunne han la blikket gli. Rolig, over avgrunner, åser, brønner og hav. Flere tilstedeværende bar stolte masker. Det var også enkelte som gjorde seg viktige ved å iføre seg diverse uniformer. Riktignok var de fleste av disse forkledningene fullstendig ubrukelige til sitt formål, men enkelte klarte likevel å bevare en noe verdig holdning. Var det noen der som verdiget ham et blikk? Kanskje var det, men det var ingen han kunne tillegge noen videre betydning. Han kunne kanskje ha tilgitt dem om det ikke hadde vært for hans overdrevne forfengelighet, men det var ikke aktuelt å iføre seg noen form for forkledning på dette tidspunktet.
Om bare Han hadde vært der. Han var, foruten svært intelligent og sympatisk, en dreven samtalepartner. Det at Han også var hans beste venn var for øyeblikket mindre viktig. Behovet for en samtale og en atspredelse fra drømmene var det han mest trengte nå. Men, nå var engang ikke Han her, og likeledes ikke hun. Det var selvsagt kun et ønske, i og med at det var umulig for ham å befinne seg i nærheten av sin venn. Det skal likevel ikke utelukkes at muligheten for en samtale var tilstede, men det var da også kun en mulighet og ikke i samsvar med de tilfeldigheter som senere inntraff.
Hadde han nå bare vært en nobel person, skal man ikke se bort ifra at han hadde funnet en person å samtale med. Om ikke annet, så i hvert fall for å korte ned ventetiden. Noen av disse uniformerte forekom ham slettes ikke å være så motbydelige som de hadde gjort ved første øyekast. De kunne etter hvert, kanskje, til og med omtales som ikke rent lite tiltalende, noen av dem. Men, kan man i det hele tatt dømme en samtale ut ifra ytre kjennetegn?
Det er mulig at en av dem har lagt merke til meg. Kanskje ikke like meget som om jeg hadde tatt med meg uniformen min. Men, kanskje har en eller flere låst meg fast i øyekroken?
Om en av de maskerte hadde kommet bort til ham, hadde det selvsagt vært den enkleste sak å selv iføre seg maske og starte en givende samtale, om han da klarte å holde de uniformerte utenfor samtalen. Om alt dette hadde vært tilfelle kunne det jo bli riktig koselig. Det ville riktignok være en umulighet, men nå har engang det umulig alltid eksistert for å muliggjøre. Fra der han satt var det slett ikke mulig å se annet enn de vanlige brønner, åser, avgrunner og hav. Ikke at dette var av stor betydning, for han kunne like gjerne oppdaget dem i en annen rekkefølge. En sjelden gang kunne han oppdage et annet menneske i landskapet, kun for å stå igjen med en følelse av bedrag. Det hendte ikke sjelden at han stilte seg tvilende til sin egen hukommelse og dømmekraft. Om det forekom at noen pratet til ham hadde han ikke videre bryderi med å vifte vekk de fluene som omkranset vedkommende. Men, etter hvert som de flokket seg rundt ham, og også økte i antall ble det hele mer og mer givende, og han kunne en gang iblant tillate seg å glede seg over den plutselige strøm av meningsløshet som overmannet ham. For, det var ikke slik at fluene nødvendigvis var til sjenanse. Muligens var det kun i refleks at han etter hvert begynte å veive med armene. Noe som selvsagt kan være en hindring for en god samtale, men dette var betraktninger han aldri hadde gjort seg opp noen mening om, og som derfor forekom ham som totalt ubrukelige ved enhver nyfødt samtale.
I de sjeldne tilfeller hvor en avgrunn gikk ham i møte ved et blikk, ville musklene i ansiktet hans folde seg til de ikke kunne strekkes lenger. Vi som satt ved et tilsvarende landskap som hans, ikke langt ifra, kunne ha stor moro av å beskue slike øyeblikk. Muligens mer fordi de var sjeldne, enn i ren skadefryd. Når vi betrakter ham i det han fører glasset opp mot munnen skal det slett ikke store endringer til før leppene våre griper oss i ørene, river seg løs fra ansiktet vårt og blir hengende slik en stund. Det samme kan vi godt si om hans feminine trekk i de stunder da han røyker en sigarett eller titter på et punkt ingen andre ser.
En observant person, eller objekt, ville selvsagt finne en rekke underholdende trekk ved ham. Han hadde for det første ingen munn, og hendene hans var så vidt store nok til at de kunne holde rundt et glass. Det at han heller ikke bar noen maske ga betrakteren en følelse av at denne personen ikke hadde noe å skjule, noe som igjen gjorde ham særdeles mystisk og tiltrekkende. Om noen gjorde ham oppmerksom på dette, kunne han ofte gni seg i øynene og lage lyd som om han gjespet. For mange virket dette som en pussig ting å gjøre, og de ble villig med han opp i fjellene. Selv gikk han nødig til slike steder med følge. Enkelte av de trekk han så altfor gjerne røpet, gjorde andre oppmerksomme på at han var en av disse med altfor mange fjell i horisonten. Nå er det ikke til å unngå at disse fjellene var yndet som besøkplass i de stunder han gikk med en kvinne i hver arm, men det var aldri frivillig fra hans side. Muligens er det ikke til å unngå å bli trukket av to kvinner oppover en steinete, bratt bakke, men er det da umulig å motsette seg en bortførelse? De gangene han selv fikk lede vei, og da kun ifølge med én kvinne, eller Han, gikk turen ofte mot en avgrunn eller kirkegården. På dager da solen skinte spesielt sterkt kunne man gjerne se ham sitte på en grav i dyp samtale med noen. For øvrig var det slike observasjoner som ofte ga en forbipasserende et overdrevent fordelaktig inntrykk av ham. Men nå skal vi ikke glemme at solen sjelden skinner på en slik spesiell måte, og at slike samtaler følgelig var svært sjeldne.
Hvem er du? Jeg satt der og så på deg. Lenge. Kanskje et kvarter. Hvorfor så aldri du mot meg? Var jeg kanskje for langt unna? Nei, jeg kunne da se deg helt tydelig. Før vi ankom hadde du alt smilt til meg, to ganger. Så jeg deg ikke da? Så jeg deg først da du hadde glemt meg? Det kan nok stemme. Det betyr allikevel ikke at jeg vil glemme hvordan en avgrunn ser ut i regnvær.
Kontakt
Han hadde ikke rørt seg siden han først hadde satt seg, og i det matte lyset fra taket forekom han nesten som uvirkelig. Buksen hadde på det ene benet glidd litt opp, slik det har for vane å gjøre hos eldre menn når de sitter med bena i kors, og det at han satt slik gjorde det tydeligere at han hadde drukket. Riktignok ikke meget, men nok til at en observant person lett la merke til det.
Det var for øvrig ganske fult der inne, men til tross for dette, var mangelen på pene ansikter, å feste blikket på, der like fult. Følgen av dette ble at jeg ble sittende å stirre på mannens nakke. Den rytmiske gyngingen fra side til side fikk hodet hans til å vugge, som om i takt med en gammel melodi i hodet hans, men det var nok ikke derfor, de hørte neppe alle samme melodi der inne. En liten bevegelse i mannens legeme fikk tobakken hans til å gli elegant ut av lommen hans, og ned på gulvet, der den lenge ble liggende. De som registrerte dette ga mannen raske blikk, som var han handikappet eller usedvanelig overvektig, men de tok raskt til å stirre tomt ut i luften igjen, og ingen sa noe om tobakken. Selv hadde han tydeligvis ikke merket hva som var hendt, ettersom han ble sittende like urørlig som før, noe som virket sært på meg, da han tilsynelatende hadde mistet den med vilje. Tobakken ble derfor liggende enda en stund, helt til en mann, av det noe yngre slaget, tok mot til seg og sa: ”Unnskyld…?” Og med humor, eller sløvhet i stemmen svarte den eldre ham: ”De er tilgitt.” Et øyeblikk viste seg noen små rykninger i de menneskers munnviker som satt nære nok til å overhøre dette. Dette opphørte raskt. ”Det var ikke slik jeg mente det. Du har mistet tobakken din.” Et overrasket smil lyste opp i den gamle mannens ansikt, før den unge fortsatte: ”Og for øvrig, blotter du leggen din!” Den eldre mannen plukket opp tobakken uten et ord, og ble sittende med hånden over lommen resten av turen. Selv måtte jeg le inni meg, og jeg tenkte at det er godt det finnes mennesker som passer på, og minner en på ens feil.
Etter et par stasjoner gikk den gamle mannen av, og forsvant for meg. Det hender allikevel at jeg tenker på han iblant, når jeg føler meg ensom.
Jeg var ikke meg selv.
Han turte ikke annet. Alle alternativer til hva han konkluderte med å gjøre, ingenting, forekom ham som umulige. De ville medføre ydmykelse, hånlige smil og medfølelse som grenset til det uutholdelige, han ville ha ønsket å dø, dersom han gjorde annet enn dette ingenting. Han stod ved det planlagte uten vanskeligheter, han kunne jo ikke gjøre annet.
Tungsinn hadde fulgt ham siden natten før, og etter en søvnløs natt og en utmattende dag hadde han under hele turen sittet med et apatisk smil og sett på vinduet. Halsdropset han sugde på smakte mer som kald kaffe enn den appelsinen den visstnok skulle hentet sin aroma fra, og turen i seg selv hadde ikke smakt stort bedre. En hendelse med en eldre mann hadde riktignok gjort det hele litt enklere, men ikke nok til å løfte han ut av apatien, i det minste ikke nok til å gi han besluttsomhet og viljestyrke i den påfølgende situasjonen.
En jente på hans egen alder hadde kommet inn og satt seg, rett ovenfor ham. Først hadde han knapt lagt merke til henne, utover at hun satt der og ikke var direkte stygg. Slik var hans apati, han la ikke engang merke til den lille skjønnheten som fantes i verden. Etter hvert som hans underbevissthet overvant ham, i det minste delvis, begynte han å kaste hurtige blikk på henne, eller snarere på hennes speilbilde i vinduet. Hun var i grunnen meget pen, kanskje til og med vakker?
Det lange, glatte håret hennes med en farge som gamle blodflekker på bukser, det kalles visst burgunder, og de små lokkene rundt pannen hennes fikk han til å bli mer interessert i utseendet hennes. For et sørgmodig blikk hun hadde, denne jenta. Nesten en strenghet, understreket av de tynne leppene hun presset hardt mot hverandre. Under ansiktet, som var et vakkert eventyr i seg selv, hadde hun en slank, ja nærmest spinkel kropp. Selv om den ikke innbød til all verdens erotiske fantasier, fikk den ham til å føle en voldsom lengsel etter noe, ordløst. At øynene hennes innimellom skrådde opp på ham, smigrende, gjorde henne ikke mindre tiltrekkende. Han lot blikket gli over på den gamle dama som satt ved siden av han, og da han så tilbake mot henne møttes blikkene deres med et ”hvem er du?”, et øyeblikk, og kroppen hans skalv nok. Ja, hun var vakker. Som røyk, dansende gjennom solstråler.
Hvordan er det mulig å forelske seg etter å kun ha sett på en person i noen få minutter, uten engang å ha vekslet ett ord? Avmakt tok over for apati, og i hjelpeløsheten som bredte seg i ham prøvde han å finne en vei ut. Han kunne se henne dypt inn i øynene, om hun tillot det, og forsøke seg med noen ord, men, hvilke? Eventuelt kunne han legge hånden sin på hennes, men det ville vel snarere virke truende og i overkant direkte, dessuten var hans hender svært klamme. Andre alternativ så han ikke, og selv disse han hadde kommet opp med forekom ham som umulige. Det ble til at han satt og så dumt på henne, mens han fuktet leppene sine altfor ofte, som et sultent dyr. Hun virket tilsynelatende rolige, utenom hennes hender, som var svært urolige, og liksom holdt seg fast i hverandre for ikke å gli ut i avgrunnen. Det måtte være fordi hun følte seg beklemt. Kanskje hadde hun det på samme måte som han? Hun så jo på ham, som han så på henne. Et lite håp glimtet i det fjerne, nei, det var en gatelykt, men dog, kanskje hadde hun det mot han manglet? Hvem vet, om hun ikke, like før hun gikk av, ville legge et visittkort i hendene hans, blunke lurt, og gå. Nei, unge jenter går vel ikke med visittkort? Han skulle virkelig hatt noen selv, for situasjoner som dette. Det kunne sikkert være nyttig i andre sammenhenger også, han ville for eksempel slippe å plages med at han ikke kunne sitt eget telefon nummer. Han så igjen på henne, eller snarere den tomme plassen hun hadde etterlatt seg. Hvor var hun? Han lot desperat blikket gli rundt seg, og der! Hun var på vei ut, og han fikk for første gang sett henne bakfra. Gangen hennes stod i stil til resten av henne, grasiøs, men allikevel enkel, og ikke forfinet. Da hun passerte vinduet stoppet hun opp, så inn på ham, han så på henne. De smilte trist til hverandre, før han beveget seg bort fra henne motvillig, først sakte, så fort, fortere, fortest. For fort.
Han ville gråte, men stirret bare apatisk i vinduet. Han torde ikke annet. Alle alternativer til hva han konkluderte med å gjøre, ingenting, forekom ham som umulige. De ville medføre ydmykelse, hånlige smil og medfølelse på grensen til det religiøse. Han bare hang der.
Vennskap
Jeg reiste meg opp og gikk av, der jeg skulle gå av, og klarte samtidig å sende et smil til en person bak glasset. Det sinte og litt skremte ansiktet som da så mot meg var meget tilfredsstillende og jeg bega meg gråtende nedover veien. De samme veiene som jeg og et titalls andre idioter nesten hver dag spaserte ned eller opp ble nå mer som en bro, fra et land til et annet. Veien i seg selv kan beskrives som rett, med en liten bue i enden, selv om veien selvsagt ikke ender der.
I enden av veien, sett ut ifra mitt ståsted, kom det en sykkel, drevet fremover av en spinkel, høy gutt. På bagasjebrettet satt en liten pjokk og dengte løs på føreren mens han hoiet og skrek. De hadde nok drukket begge to. Den høye gutten svarte på slagene med å sykle fortere, men på grunn av den lilles uroligheter hadde han store problemer med å styre sykkelen. Det hele så både komisk og livsfarlig ut på samme tid, og jeg kunne ikke dy meg for å rope til dem at de måtte være forsiktige. Den høye så raskt på meg og smilte et slags nedverdigende smil, som ungdommer har for vane når de blir belært. I det øyeblikket forstod jeg at den høye gutten var blitt bortført av den mindre, og jeg kunne ikke annet enn å smile. Følelsen av glede fulgte meg resten av veien. I hvert fall den delen av veien som jeg gikk.
Et par dager senere leste jeg i en avis at to ungdommer på sykkel hadde omkommet. De hadde skjenet ut av veien og utfor et stup. Det var fremdeles uklart hvordan det hadde gått til, i hvert fall for politiet. Da jeg leste dette la det seg øyeblikkelig noe tungt over meg, og jeg må innrømme at jeg gråt, ja, jeg følte nok også et visst savn.
Den våkende
Ved å stirre lenge nok på munnen hennes, fikk han etter hvert åpnet den slik at han kunne stige inn. Hvilken verden som der ventet ham var ikke godt å si, men at det var en verden var han sikker på. Munnen hennes lukket seg mens han funderte over sin entre. Øynene hennes blunket lurt mot ham og han fuktet leppene sine. På ny prøvde han å åpne en dør. Denne gangen via øynene hennes. Lenge stirret han. Det var en viss uro i ham da han endelig fikk åpnet henne. Han kunne jo gå seg vill der inne. I en fremmed verden bør man aldri begi seg for langt, men ta korte turer, litt lenger for hver gang. Turte han innlate seg på dette? Han lette etter svar i den dunete overleppen hennes, og i det mørket som ble skapt av rommet mellom fortennene hennes. Hun ga ingen svar. Kanskje ville hun ikke. Kanskje kunne hun ikke. Han kledde hurtig på seg og forlot stedet uten en tåre, heller ikke flere, og kun et ”God natt” fylte halsen hans.
--------
Betraktning
Umulig å si hvor lenge han hadde sittet der. Kanskje beste beskrevet som et titalls sigaretter, og tre eller kanskje fire øl. Det var muligens åpenbart for ham at hun var forsinket, men ettersom han ikke hadde noen klokke på seg kunne det ikke utelukkes at det kun var tiden som gikk meget sakte. Når kom hun? Kom hun?
Fra der han satt kunne han la blikket gli. Rolig, over avgrunner, åser, brønner og hav. Flere tilstedeværende bar stolte masker. Det var også enkelte som gjorde seg viktige ved å iføre seg diverse uniformer. Riktignok var de fleste av disse forkledningene fullstendig ubrukelige til sitt formål, men enkelte klarte likevel å bevare en noe verdig holdning. Var det noen der som verdiget ham et blikk? Kanskje var det, men det var ingen han kunne tillegge noen videre betydning. Han kunne kanskje ha tilgitt dem om det ikke hadde vært for hans overdrevne forfengelighet, men det var ikke aktuelt å iføre seg noen form for forkledning på dette tidspunktet.
Om bare Han hadde vært der. Han var, foruten svært intelligent og sympatisk, en dreven samtalepartner. Det at Han også var hans beste venn var for øyeblikket mindre viktig. Behovet for en samtale og en atspredelse fra drømmene var det han mest trengte nå. Men, nå var engang ikke Han her, og likeledes ikke hun. Det var selvsagt kun et ønske, i og med at det var umulig for ham å befinne seg i nærheten av sin venn. Det skal likevel ikke utelukkes at muligheten for en samtale var tilstede, men det var da også kun en mulighet og ikke i samsvar med de tilfeldigheter som senere inntraff.
Hadde han nå bare vært en nobel person, skal man ikke se bort ifra at han hadde funnet en person å samtale med. Om ikke annet, så i hvert fall for å korte ned ventetiden. Noen av disse uniformerte forekom ham slettes ikke å være så motbydelige som de hadde gjort ved første øyekast. De kunne etter hvert, kanskje, til og med omtales som ikke rent lite tiltalende, noen av dem. Men, kan man i det hele tatt dømme en samtale ut ifra ytre kjennetegn?
Det er mulig at en av dem har lagt merke til meg. Kanskje ikke like meget som om jeg hadde tatt med meg uniformen min. Men, kanskje har en eller flere låst meg fast i øyekroken?
Om en av de maskerte hadde kommet bort til ham, hadde det selvsagt vært den enkleste sak å selv iføre seg maske og starte en givende samtale, om han da klarte å holde de uniformerte utenfor samtalen. Om alt dette hadde vært tilfelle kunne det jo bli riktig koselig. Det ville riktignok være en umulighet, men nå har engang det umulig alltid eksistert for å muliggjøre. Fra der han satt var det slett ikke mulig å se annet enn de vanlige brønner, åser, avgrunner og hav. Ikke at dette var av stor betydning, for han kunne like gjerne oppdaget dem i en annen rekkefølge. En sjelden gang kunne han oppdage et annet menneske i landskapet, kun for å stå igjen med en følelse av bedrag. Det hendte ikke sjelden at han stilte seg tvilende til sin egen hukommelse og dømmekraft. Om det forekom at noen pratet til ham hadde han ikke videre bryderi med å vifte vekk de fluene som omkranset vedkommende. Men, etter hvert som de flokket seg rundt ham, og også økte i antall ble det hele mer og mer givende, og han kunne en gang iblant tillate seg å glede seg over den plutselige strøm av meningsløshet som overmannet ham. For, det var ikke slik at fluene nødvendigvis var til sjenanse. Muligens var det kun i refleks at han etter hvert begynte å veive med armene. Noe som selvsagt kan være en hindring for en god samtale, men dette var betraktninger han aldri hadde gjort seg opp noen mening om, og som derfor forekom ham som totalt ubrukelige ved enhver nyfødt samtale.
I de sjeldne tilfeller hvor en avgrunn gikk ham i møte ved et blikk, ville musklene i ansiktet hans folde seg til de ikke kunne strekkes lenger. Vi som satt ved et tilsvarende landskap som hans, ikke langt ifra, kunne ha stor moro av å beskue slike øyeblikk. Muligens mer fordi de var sjeldne, enn i ren skadefryd. Når vi betrakter ham i det han fører glasset opp mot munnen skal det slett ikke store endringer til før leppene våre griper oss i ørene, river seg løs fra ansiktet vårt og blir hengende slik en stund. Det samme kan vi godt si om hans feminine trekk i de stunder da han røyker en sigarett eller titter på et punkt ingen andre ser.
En observant person, eller objekt, ville selvsagt finne en rekke underholdende trekk ved ham. Han hadde for det første ingen munn, og hendene hans var så vidt store nok til at de kunne holde rundt et glass. Det at han heller ikke bar noen maske ga betrakteren en følelse av at denne personen ikke hadde noe å skjule, noe som igjen gjorde ham særdeles mystisk og tiltrekkende. Om noen gjorde ham oppmerksom på dette, kunne han ofte gni seg i øynene og lage lyd som om han gjespet. For mange virket dette som en pussig ting å gjøre, og de ble villig med han opp i fjellene. Selv gikk han nødig til slike steder med følge. Enkelte av de trekk han så altfor gjerne røpet, gjorde andre oppmerksomme på at han var en av disse med altfor mange fjell i horisonten. Nå er det ikke til å unngå at disse fjellene var yndet som besøkplass i de stunder han gikk med en kvinne i hver arm, men det var aldri frivillig fra hans side. Muligens er det ikke til å unngå å bli trukket av to kvinner oppover en steinete, bratt bakke, men er det da umulig å motsette seg en bortførelse? De gangene han selv fikk lede vei, og da kun ifølge med én kvinne, eller Han, gikk turen ofte mot en avgrunn eller kirkegården. På dager da solen skinte spesielt sterkt kunne man gjerne se ham sitte på en grav i dyp samtale med noen. For øvrig var det slike observasjoner som ofte ga en forbipasserende et overdrevent fordelaktig inntrykk av ham. Men nå skal vi ikke glemme at solen sjelden skinner på en slik spesiell måte, og at slike samtaler følgelig var svært sjeldne.
Hvem er du? Jeg satt der og så på deg. Lenge. Kanskje et kvarter. Hvorfor så aldri du mot meg? Var jeg kanskje for langt unna? Nei, jeg kunne da se deg helt tydelig. Før vi ankom hadde du alt smilt til meg, to ganger. Så jeg deg ikke da? Så jeg deg først da du hadde glemt meg? Det kan nok stemme. Det betyr allikevel ikke at jeg vil glemme hvordan en avgrunn ser ut i regnvær.
Kontakt
Han hadde ikke rørt seg siden han først hadde satt seg, og i det matte lyset fra taket forekom han nesten som uvirkelig. Buksen hadde på det ene benet glidd litt opp, slik det har for vane å gjøre hos eldre menn når de sitter med bena i kors, og det at han satt slik gjorde det tydeligere at han hadde drukket. Riktignok ikke meget, men nok til at en observant person lett la merke til det.
Det var for øvrig ganske fult der inne, men til tross for dette, var mangelen på pene ansikter, å feste blikket på, der like fult. Følgen av dette ble at jeg ble sittende å stirre på mannens nakke. Den rytmiske gyngingen fra side til side fikk hodet hans til å vugge, som om i takt med en gammel melodi i hodet hans, men det var nok ikke derfor, de hørte neppe alle samme melodi der inne. En liten bevegelse i mannens legeme fikk tobakken hans til å gli elegant ut av lommen hans, og ned på gulvet, der den lenge ble liggende. De som registrerte dette ga mannen raske blikk, som var han handikappet eller usedvanelig overvektig, men de tok raskt til å stirre tomt ut i luften igjen, og ingen sa noe om tobakken. Selv hadde han tydeligvis ikke merket hva som var hendt, ettersom han ble sittende like urørlig som før, noe som virket sært på meg, da han tilsynelatende hadde mistet den med vilje. Tobakken ble derfor liggende enda en stund, helt til en mann, av det noe yngre slaget, tok mot til seg og sa: ”Unnskyld…?” Og med humor, eller sløvhet i stemmen svarte den eldre ham: ”De er tilgitt.” Et øyeblikk viste seg noen små rykninger i de menneskers munnviker som satt nære nok til å overhøre dette. Dette opphørte raskt. ”Det var ikke slik jeg mente det. Du har mistet tobakken din.” Et overrasket smil lyste opp i den gamle mannens ansikt, før den unge fortsatte: ”Og for øvrig, blotter du leggen din!” Den eldre mannen plukket opp tobakken uten et ord, og ble sittende med hånden over lommen resten av turen. Selv måtte jeg le inni meg, og jeg tenkte at det er godt det finnes mennesker som passer på, og minner en på ens feil.
Etter et par stasjoner gikk den gamle mannen av, og forsvant for meg. Det hender allikevel at jeg tenker på han iblant, når jeg føler meg ensom.
Jeg var ikke meg selv.
Han turte ikke annet. Alle alternativer til hva han konkluderte med å gjøre, ingenting, forekom ham som umulige. De ville medføre ydmykelse, hånlige smil og medfølelse som grenset til det uutholdelige, han ville ha ønsket å dø, dersom han gjorde annet enn dette ingenting. Han stod ved det planlagte uten vanskeligheter, han kunne jo ikke gjøre annet.
Tungsinn hadde fulgt ham siden natten før, og etter en søvnløs natt og en utmattende dag hadde han under hele turen sittet med et apatisk smil og sett på vinduet. Halsdropset han sugde på smakte mer som kald kaffe enn den appelsinen den visstnok skulle hentet sin aroma fra, og turen i seg selv hadde ikke smakt stort bedre. En hendelse med en eldre mann hadde riktignok gjort det hele litt enklere, men ikke nok til å løfte han ut av apatien, i det minste ikke nok til å gi han besluttsomhet og viljestyrke i den påfølgende situasjonen.
En jente på hans egen alder hadde kommet inn og satt seg, rett ovenfor ham. Først hadde han knapt lagt merke til henne, utover at hun satt der og ikke var direkte stygg. Slik var hans apati, han la ikke engang merke til den lille skjønnheten som fantes i verden. Etter hvert som hans underbevissthet overvant ham, i det minste delvis, begynte han å kaste hurtige blikk på henne, eller snarere på hennes speilbilde i vinduet. Hun var i grunnen meget pen, kanskje til og med vakker?
Det lange, glatte håret hennes med en farge som gamle blodflekker på bukser, det kalles visst burgunder, og de små lokkene rundt pannen hennes fikk han til å bli mer interessert i utseendet hennes. For et sørgmodig blikk hun hadde, denne jenta. Nesten en strenghet, understreket av de tynne leppene hun presset hardt mot hverandre. Under ansiktet, som var et vakkert eventyr i seg selv, hadde hun en slank, ja nærmest spinkel kropp. Selv om den ikke innbød til all verdens erotiske fantasier, fikk den ham til å føle en voldsom lengsel etter noe, ordløst. At øynene hennes innimellom skrådde opp på ham, smigrende, gjorde henne ikke mindre tiltrekkende. Han lot blikket gli over på den gamle dama som satt ved siden av han, og da han så tilbake mot henne møttes blikkene deres med et ”hvem er du?”, et øyeblikk, og kroppen hans skalv nok. Ja, hun var vakker. Som røyk, dansende gjennom solstråler.
Hvordan er det mulig å forelske seg etter å kun ha sett på en person i noen få minutter, uten engang å ha vekslet ett ord? Avmakt tok over for apati, og i hjelpeløsheten som bredte seg i ham prøvde han å finne en vei ut. Han kunne se henne dypt inn i øynene, om hun tillot det, og forsøke seg med noen ord, men, hvilke? Eventuelt kunne han legge hånden sin på hennes, men det ville vel snarere virke truende og i overkant direkte, dessuten var hans hender svært klamme. Andre alternativ så han ikke, og selv disse han hadde kommet opp med forekom ham som umulige. Det ble til at han satt og så dumt på henne, mens han fuktet leppene sine altfor ofte, som et sultent dyr. Hun virket tilsynelatende rolige, utenom hennes hender, som var svært urolige, og liksom holdt seg fast i hverandre for ikke å gli ut i avgrunnen. Det måtte være fordi hun følte seg beklemt. Kanskje hadde hun det på samme måte som han? Hun så jo på ham, som han så på henne. Et lite håp glimtet i det fjerne, nei, det var en gatelykt, men dog, kanskje hadde hun det mot han manglet? Hvem vet, om hun ikke, like før hun gikk av, ville legge et visittkort i hendene hans, blunke lurt, og gå. Nei, unge jenter går vel ikke med visittkort? Han skulle virkelig hatt noen selv, for situasjoner som dette. Det kunne sikkert være nyttig i andre sammenhenger også, han ville for eksempel slippe å plages med at han ikke kunne sitt eget telefon nummer. Han så igjen på henne, eller snarere den tomme plassen hun hadde etterlatt seg. Hvor var hun? Han lot desperat blikket gli rundt seg, og der! Hun var på vei ut, og han fikk for første gang sett henne bakfra. Gangen hennes stod i stil til resten av henne, grasiøs, men allikevel enkel, og ikke forfinet. Da hun passerte vinduet stoppet hun opp, så inn på ham, han så på henne. De smilte trist til hverandre, før han beveget seg bort fra henne motvillig, først sakte, så fort, fortere, fortest. For fort.
Han ville gråte, men stirret bare apatisk i vinduet. Han torde ikke annet. Alle alternativer til hva han konkluderte med å gjøre, ingenting, forekom ham som umulige. De ville medføre ydmykelse, hånlige smil og medfølelse på grensen til det religiøse. Han bare hang der.
Vennskap
Jeg reiste meg opp og gikk av, der jeg skulle gå av, og klarte samtidig å sende et smil til en person bak glasset. Det sinte og litt skremte ansiktet som da så mot meg var meget tilfredsstillende og jeg bega meg gråtende nedover veien. De samme veiene som jeg og et titalls andre idioter nesten hver dag spaserte ned eller opp ble nå mer som en bro, fra et land til et annet. Veien i seg selv kan beskrives som rett, med en liten bue i enden, selv om veien selvsagt ikke ender der.
I enden av veien, sett ut ifra mitt ståsted, kom det en sykkel, drevet fremover av en spinkel, høy gutt. På bagasjebrettet satt en liten pjokk og dengte løs på føreren mens han hoiet og skrek. De hadde nok drukket begge to. Den høye gutten svarte på slagene med å sykle fortere, men på grunn av den lilles uroligheter hadde han store problemer med å styre sykkelen. Det hele så både komisk og livsfarlig ut på samme tid, og jeg kunne ikke dy meg for å rope til dem at de måtte være forsiktige. Den høye så raskt på meg og smilte et slags nedverdigende smil, som ungdommer har for vane når de blir belært. I det øyeblikket forstod jeg at den høye gutten var blitt bortført av den mindre, og jeg kunne ikke annet enn å smile. Følelsen av glede fulgte meg resten av veien. I hvert fall den delen av veien som jeg gikk.
Et par dager senere leste jeg i en avis at to ungdommer på sykkel hadde omkommet. De hadde skjenet ut av veien og utfor et stup. Det var fremdeles uklart hvordan det hadde gått til, i hvert fall for politiet. Da jeg leste dette la det seg øyeblikkelig noe tungt over meg, og jeg må innrømme at jeg gråt, ja, jeg følte nok også et visst savn.
Den våkende
Ved å stirre lenge nok på munnen hennes, fikk han etter hvert åpnet den slik at han kunne stige inn. Hvilken verden som der ventet ham var ikke godt å si, men at det var en verden var han sikker på. Munnen hennes lukket seg mens han funderte over sin entre. Øynene hennes blunket lurt mot ham og han fuktet leppene sine. På ny prøvde han å åpne en dør. Denne gangen via øynene hennes. Lenge stirret han. Det var en viss uro i ham da han endelig fikk åpnet henne. Han kunne jo gå seg vill der inne. I en fremmed verden bør man aldri begi seg for langt, men ta korte turer, litt lenger for hver gang. Turte han innlate seg på dette? Han lette etter svar i den dunete overleppen hennes, og i det mørket som ble skapt av rommet mellom fortennene hennes. Hun ga ingen svar. Kanskje ville hun ikke. Kanskje kunne hun ikke. Han kledde hurtig på seg og forlot stedet uten en tåre, heller ikke flere, og kun et ”God natt” fylte halsen hans.
--------
Now Iam off to watch some more football 
free football
