Five of my short stories (In norwegian)

[Redundant Retard]

Symfoni nr. 5

Betraktning

Umulig å si hvor lenge han hadde sittet der. Kanskje beste beskrevet som et titalls sigaretter, og tre eller kanskje fire øl. Det var muligens åpenbart for ham at hun var forsinket, men ettersom han ikke hadde noen klokke på seg kunne det ikke utelukkes at det kun var tiden som gikk meget sakte. Når kom hun? Kom hun?

Fra der han satt kunne han la blikket gli. Rolig, over avgrunner, åser, brønner og hav. Flere tilstedeværende bar stolte masker. Det var også enkelte som gjorde seg viktige ved å iføre seg diverse uniformer. Riktignok var de fleste av disse forkledningene fullstendig ubrukelige til sitt formål, men enkelte klarte likevel å bevare en noe verdig holdning. Var det noen der som verdiget ham et blikk? Kanskje var det, men det var ingen han kunne tillegge noen videre betydning. Han kunne kanskje ha tilgitt dem om det ikke hadde vært for hans overdrevne forfengelighet, men det var ikke aktuelt å iføre seg noen form for forkledning på dette tidspunktet.

Om bare Han hadde vært der. Han var, foruten svært intelligent og sympatisk, en dreven samtalepartner. Det at Han også var hans beste venn var for øyeblikket mindre viktig. Behovet for en samtale og en atspredelse fra drømmene var det han mest trengte nå. Men, nå var engang ikke Han her, og likeledes ikke hun. Det var selvsagt kun et ønske, i og med at det var umulig for ham å befinne seg i nærheten av sin venn. Det skal likevel ikke utelukkes at muligheten for en samtale var tilstede, men det var da også kun en mulighet og ikke i samsvar med de tilfeldigheter som senere inntraff.

Hadde han nå bare vært en nobel person, skal man ikke se bort ifra at han hadde funnet en person å samtale med. Om ikke annet, så i hvert fall for å korte ned ventetiden. Noen av disse uniformerte forekom ham slettes ikke å være så motbydelige som de hadde gjort ved første øyekast. De kunne etter hvert, kanskje, til og med omtales som ikke rent lite tiltalende, noen av dem. Men, kan man i det hele tatt dømme en samtale ut ifra ytre kjennetegn?

Det er mulig at en av dem har lagt merke til meg. Kanskje ikke like meget som om jeg hadde tatt med meg uniformen min. Men, kanskje har en eller flere låst meg fast i øyekroken?

Om en av de maskerte hadde kommet bort til ham, hadde det selvsagt vært den enkleste sak å selv iføre seg maske og starte en givende samtale, om han da klarte å holde de uniformerte utenfor samtalen. Om alt dette hadde vært tilfelle kunne det jo bli riktig koselig. Det ville riktignok være en umulighet, men nå har engang det umulig alltid eksistert for å muliggjøre. Fra der han satt var det slett ikke mulig å se annet enn de vanlige brønner, åser, avgrunner og hav. Ikke at dette var av stor betydning, for han kunne like gjerne oppdaget dem i en annen rekkefølge. En sjelden gang kunne han oppdage et annet menneske i landskapet, kun for å stå igjen med en følelse av bedrag. Det hendte ikke sjelden at han stilte seg tvilende til sin egen hukommelse og dømmekraft. Om det forekom at noen pratet til ham hadde han ikke videre bryderi med å vifte vekk de fluene som omkranset vedkommende. Men, etter hvert som de flokket seg rundt ham, og også økte i antall ble det hele mer og mer givende, og han kunne en gang iblant tillate seg å glede seg over den plutselige strøm av meningsløshet som overmannet ham. For, det var ikke slik at fluene nødvendigvis var til sjenanse. Muligens var det kun i refleks at han etter hvert begynte å veive med armene. Noe som selvsagt kan være en hindring for en god samtale, men dette var betraktninger han aldri hadde gjort seg opp noen mening om, og som derfor forekom ham som totalt ubrukelige ved enhver nyfødt samtale.

I de sjeldne tilfeller hvor en avgrunn gikk ham i møte ved et blikk, ville musklene i ansiktet hans folde seg til de ikke kunne strekkes lenger. Vi som satt ved et tilsvarende landskap som hans, ikke langt ifra, kunne ha stor moro av å beskue slike øyeblikk. Muligens mer fordi de var sjeldne, enn i ren skadefryd. Når vi betrakter ham i det han fører glasset opp mot munnen skal det slett ikke store endringer til før leppene våre griper oss i ørene, river seg løs fra ansiktet vårt og blir hengende slik en stund. Det samme kan vi godt si om hans feminine trekk i de stunder da han røyker en sigarett eller titter på et punkt ingen andre ser.

En observant person, eller objekt, ville selvsagt finne en rekke underholdende trekk ved ham. Han hadde for det første ingen munn, og hendene hans var så vidt store nok til at de kunne holde rundt et glass. Det at han heller ikke bar noen maske ga betrakteren en følelse av at denne personen ikke hadde noe å skjule, noe som igjen gjorde ham særdeles mystisk og tiltrekkende. Om noen gjorde ham oppmerksom på dette, kunne han ofte gni seg i øynene og lage lyd som om han gjespet. For mange virket dette som en pussig ting å gjøre, og de ble villig med han opp i fjellene. Selv gikk han nødig til slike steder med følge. Enkelte av de trekk han så altfor gjerne røpet, gjorde andre oppmerksomme på at han var en av disse med altfor mange fjell i horisonten. Nå er det ikke til å unngå at disse fjellene var yndet som besøkplass i de stunder han gikk med en kvinne i hver arm, men det var aldri frivillig fra hans side. Muligens er det ikke til å unngå å bli trukket av to kvinner oppover en steinete, bratt bakke, men er det da umulig å motsette seg en bortførelse? De gangene han selv fikk lede vei, og da kun ifølge med én kvinne, eller Han, gikk turen ofte mot en avgrunn eller kirkegården. På dager da solen skinte spesielt sterkt kunne man gjerne se ham sitte på en grav i dyp samtale med noen. For øvrig var det slike observasjoner som ofte ga en forbipasserende et overdrevent fordelaktig inntrykk av ham. Men nå skal vi ikke glemme at solen sjelden skinner på en slik spesiell måte, og at slike samtaler følgelig var svært sjeldne.

Hvem er du? Jeg satt der og så på deg. Lenge. Kanskje et kvarter. Hvorfor så aldri du mot meg? Var jeg kanskje for langt unna? Nei, jeg kunne da se deg helt tydelig. Før vi ankom hadde du alt smilt til meg, to ganger. Så jeg deg ikke da? Så jeg deg først da du hadde glemt meg? Det kan nok stemme. Det betyr allikevel ikke at jeg vil glemme hvordan en avgrunn ser ut i regnvær.

Kontakt

Han hadde ikke rørt seg siden han først hadde satt seg, og i det matte lyset fra taket forekom han nesten som uvirkelig. Buksen hadde på det ene benet glidd litt opp, slik det har for vane å gjøre hos eldre menn når de sitter med bena i kors, og det at han satt slik gjorde det tydeligere at han hadde drukket. Riktignok ikke meget, men nok til at en observant person lett la merke til det.

Det var for øvrig ganske fult der inne, men til tross for dette, var mangelen på pene ansikter, å feste blikket på, der like fult. Følgen av dette ble at jeg ble sittende å stirre på mannens nakke. Den rytmiske gyngingen fra side til side fikk hodet hans til å vugge, som om i takt med en gammel melodi i hodet hans, men det var nok ikke derfor, de hørte neppe alle samme melodi der inne. En liten bevegelse i mannens legeme fikk tobakken hans til å gli elegant ut av lommen hans, og ned på gulvet, der den lenge ble liggende. De som registrerte dette ga mannen raske blikk, som var han handikappet eller usedvanelig overvektig, men de tok raskt til å stirre tomt ut i luften igjen, og ingen sa noe om tobakken. Selv hadde han tydeligvis ikke merket hva som var hendt, ettersom han ble sittende like urørlig som før, noe som virket sært på meg, da han tilsynelatende hadde mistet den med vilje. Tobakken ble derfor liggende enda en stund, helt til en mann, av det noe yngre slaget, tok mot til seg og sa: ”Unnskyld…?” Og med humor, eller sløvhet i stemmen svarte den eldre ham: ”De er tilgitt.” Et øyeblikk viste seg noen små rykninger i de menneskers munnviker som satt nære nok til å overhøre dette. Dette opphørte raskt. ”Det var ikke slik jeg mente det. Du har mistet tobakken din.” Et overrasket smil lyste opp i den gamle mannens ansikt, før den unge fortsatte: ”Og for øvrig, blotter du leggen din!” Den eldre mannen plukket opp tobakken uten et ord, og ble sittende med hånden over lommen resten av turen. Selv måtte jeg le inni meg, og jeg tenkte at det er godt det finnes mennesker som passer på, og minner en på ens feil.

Etter et par stasjoner gikk den gamle mannen av, og forsvant for meg. Det hender allikevel at jeg tenker på han iblant, når jeg føler meg ensom.

Jeg var ikke meg selv.

Han turte ikke annet. Alle alternativer til hva han konkluderte med å gjøre, ingenting, forekom ham som umulige. De ville medføre ydmykelse, hånlige smil og medfølelse som grenset til det uutholdelige, han ville ha ønsket å dø, dersom han gjorde annet enn dette ingenting. Han stod ved det planlagte uten vanskeligheter, han kunne jo ikke gjøre annet.

Tungsinn hadde fulgt ham siden natten før, og etter en søvnløs natt og en utmattende dag hadde han under hele turen sittet med et apatisk smil og sett på vinduet. Halsdropset han sugde på smakte mer som kald kaffe enn den appelsinen den visstnok skulle hentet sin aroma fra, og turen i seg selv hadde ikke smakt stort bedre. En hendelse med en eldre mann hadde riktignok gjort det hele litt enklere, men ikke nok til å løfte han ut av apatien, i det minste ikke nok til å gi han besluttsomhet og viljestyrke i den påfølgende situasjonen.

En jente på hans egen alder hadde kommet inn og satt seg, rett ovenfor ham. Først hadde han knapt lagt merke til henne, utover at hun satt der og ikke var direkte stygg. Slik var hans apati, han la ikke engang merke til den lille skjønnheten som fantes i verden. Etter hvert som hans underbevissthet overvant ham, i det minste delvis, begynte han å kaste hurtige blikk på henne, eller snarere på hennes speilbilde i vinduet. Hun var i grunnen meget pen, kanskje til og med vakker?

Det lange, glatte håret hennes med en farge som gamle blodflekker på bukser, det kalles visst burgunder, og de små lokkene rundt pannen hennes fikk han til å bli mer interessert i utseendet hennes. For et sørgmodig blikk hun hadde, denne jenta. Nesten en strenghet, understreket av de tynne leppene hun presset hardt mot hverandre. Under ansiktet, som var et vakkert eventyr i seg selv, hadde hun en slank, ja nærmest spinkel kropp. Selv om den ikke innbød til all verdens erotiske fantasier, fikk den ham til å føle en voldsom lengsel etter noe, ordløst. At øynene hennes innimellom skrådde opp på ham, smigrende, gjorde henne ikke mindre tiltrekkende. Han lot blikket gli over på den gamle dama som satt ved siden av han, og da han så tilbake mot henne møttes blikkene deres med et ”hvem er du?”, et øyeblikk, og kroppen hans skalv nok. Ja, hun var vakker. Som røyk, dansende gjennom solstråler.

Hvordan er det mulig å forelske seg etter å kun ha sett på en person i noen få minutter, uten engang å ha vekslet ett ord? Avmakt tok over for apati, og i hjelpeløsheten som bredte seg i ham prøvde han å finne en vei ut. Han kunne se henne dypt inn i øynene, om hun tillot det, og forsøke seg med noen ord, men, hvilke? Eventuelt kunne han legge hånden sin på hennes, men det ville vel snarere virke truende og i overkant direkte, dessuten var hans hender svært klamme. Andre alternativ så han ikke, og selv disse han hadde kommet opp med forekom ham som umulige. Det ble til at han satt og så dumt på henne, mens han fuktet leppene sine altfor ofte, som et sultent dyr. Hun virket tilsynelatende rolige, utenom hennes hender, som var svært urolige, og liksom holdt seg fast i hverandre for ikke å gli ut i avgrunnen. Det måtte være fordi hun følte seg beklemt. Kanskje hadde hun det på samme måte som han? Hun så jo på ham, som han så på henne. Et lite håp glimtet i det fjerne, nei, det var en gatelykt, men dog, kanskje hadde hun det mot han manglet? Hvem vet, om hun ikke, like før hun gikk av, ville legge et visittkort i hendene hans, blunke lurt, og gå. Nei, unge jenter går vel ikke med visittkort? Han skulle virkelig hatt noen selv, for situasjoner som dette. Det kunne sikkert være nyttig i andre sammenhenger også, han ville for eksempel slippe å plages med at han ikke kunne sitt eget telefon nummer. Han så igjen på henne, eller snarere den tomme plassen hun hadde etterlatt seg. Hvor var hun? Han lot desperat blikket gli rundt seg, og der! Hun var på vei ut, og han fikk for første gang sett henne bakfra. Gangen hennes stod i stil til resten av henne, grasiøs, men allikevel enkel, og ikke forfinet. Da hun passerte vinduet stoppet hun opp, så inn på ham, han så på henne. De smilte trist til hverandre, før han beveget seg bort fra henne motvillig, først sakte, så fort, fortere, fortest. For fort.

Han ville gråte, men stirret bare apatisk i vinduet. Han torde ikke annet. Alle alternativer til hva han konkluderte med å gjøre, ingenting, forekom ham som umulige. De ville medføre ydmykelse, hånlige smil og medfølelse på grensen til det religiøse. Han bare hang der.

Vennskap

Jeg reiste meg opp og gikk av, der jeg skulle gå av, og klarte samtidig å sende et smil til en person bak glasset. Det sinte og litt skremte ansiktet som da så mot meg var meget tilfredsstillende og jeg bega meg gråtende nedover veien. De samme veiene som jeg og et titalls andre idioter nesten hver dag spaserte ned eller opp ble nå mer som en bro, fra et land til et annet. Veien i seg selv kan beskrives som rett, med en liten bue i enden, selv om veien selvsagt ikke ender der.

I enden av veien, sett ut ifra mitt ståsted, kom det en sykkel, drevet fremover av en spinkel, høy gutt. På bagasjebrettet satt en liten pjokk og dengte løs på føreren mens han hoiet og skrek. De hadde nok drukket begge to. Den høye gutten svarte på slagene med å sykle fortere, men på grunn av den lilles uroligheter hadde han store problemer med å styre sykkelen. Det hele så både komisk og livsfarlig ut på samme tid, og jeg kunne ikke dy meg for å rope til dem at de måtte være forsiktige. Den høye så raskt på meg og smilte et slags nedverdigende smil, som ungdommer har for vane når de blir belært. I det øyeblikket forstod jeg at den høye gutten var blitt bortført av den mindre, og jeg kunne ikke annet enn å smile. Følelsen av glede fulgte meg resten av veien. I hvert fall den delen av veien som jeg gikk.

Et par dager senere leste jeg i en avis at to ungdommer på sykkel hadde omkommet. De hadde skjenet ut av veien og utfor et stup. Det var fremdeles uklart hvordan det hadde gått til, i hvert fall for politiet. Da jeg leste dette la det seg øyeblikkelig noe tungt over meg, og jeg må innrømme at jeg gråt, ja, jeg følte nok også et visst savn.


Den våkende

Ved å stirre lenge nok på munnen hennes, fikk han etter hvert åpnet den slik at han kunne stige inn. Hvilken verden som der ventet ham var ikke godt å si, men at det var en verden var han sikker på. Munnen hennes lukket seg mens han funderte over sin entre. Øynene hennes blunket lurt mot ham og han fuktet leppene sine. På ny prøvde han å åpne en dør. Denne gangen via øynene hennes. Lenge stirret han. Det var en viss uro i ham da han endelig fikk åpnet henne. Han kunne jo gå seg vill der inne. I en fremmed verden bør man aldri begi seg for langt, men ta korte turer, litt lenger for hver gang. Turte han innlate seg på dette? Han lette etter svar i den dunete overleppen hennes, og i det mørket som ble skapt av rommet mellom fortennene hennes. Hun ga ingen svar. Kanskje ville hun ikke. Kanskje kunne hun ikke. Han kledde hurtig på seg og forlot stedet uten en tåre, heller ikke flere, og kun et ”God natt” fylte halsen hans.

--------

[Redundant Retard]

One of my latest, and longest short stories. More like fragments of a novell really, but what the heck. I think I finished this about six years ago, or rather, got sick of it and put it away. Hope you'll like it Thunder.

[Thunder Beer]

Its not short... Perhaps to long for my damaged brain? But Ill read it later tonight. Now Iam off to watch some more football

[judasmuppet]

I free football

[Redundant Retard]

I´m listening to Leeds leading 1-0 over Norwich via radio. Nice

[Thunder Beer]

Dette var jo storveis mann! Du skriver forbausende bra. Jeg ble veldig fenget på midten der, særlig med dama, og kidsa på sykkelen. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg helt forstod det siste kapittelet, "den våkende".
Når det er sagt, så har jeg litt under normal IQ, og lett for å rote meg vekk. Sliter samtidig med å lese på dataen.
Men det var good shit, og post gjerne mer!

[Redundant Retard]

Hehe. Takk. Det er jo som sagt mitt lengste fragment. Det meste er på et par sider bare. Enig i at det er noe dritt å lese på pc'en, men men. Får se, kanskje jeg poster noe mer senere.

[Redundant Retard]

Å drepe en kjøter

Et hastig blikk ble kastet ned, og et mord lå i hans synsfelt. Dette blikket, sendt på skrå langsmed kinnet, fylte ham med en viss lettelse, noe som fikk en frysning til å smyge seg inn i ryggraden hans. Når han på forhånd hadde forestilt seg dette øyeblikket, hadde han sett seg selv stå sammenkrøket med et ondt ansikt mellom hendene, gråtende. Nå stod han der tvert imot som en edel ridder, med en død drage for føttene, eller som en cowboy, som kaster et siste hånlig blikk på sin motstander, der han ligger med ansiktet halvt skjult i en dam av søle.

En triumferende tanke strøk seg lett langs hjernen hans; Det hadde jammen ikke vært så vanskelig når det kom til stykket! Til tross for at han hadde fylt den skabbete djevelen med fem kuler, hadde han vel strengt tatt ikke trengt å avfyre mer enn en, toppen to kuler. Men hadde han kanskje ikke vært fylt med hat? Var det kanskje ikke en hver manns rett å kunne avfyre et par kuler ekstra? Det skulle sågar vært lovfestet!

Til tross for disse heller muntre tankene, gjorde synet av blod ham en smule uvel, men han klarte allikevel ikke å fjerne blikket. En merkelig tanke begynte å forme seg; blod så riktignok ut som rød neglelakk, men hvordan luktet det?

Sola strakk skyggen hans langt over gulvet og helt bort til motsatt vegg idet han bøyde seg ned, da han reiste seg opp igjen slapp sola taket, og skyggen kryp raskt tilbake over rommet, lik en gummistrikk. Han luktet først forsiktig på to fingre på venstre hånd, så snuste han dypt inn duften fra de samme fingrene, før han ga ifra seg et lite latterhikst. Blod luktet jo akkurat som tøymykner! Tøymykner?!

Med et svakt smil under nesen ga han den livløse kroppen et siste blikk, før han vendte sitt ansikt ryggen og spaserte rolig ut. Han følte ingen anger over de handlinger han hadde begått, snarere en befrielse og et snev av glede. Lett til sinns spaserte han nedover grusstien og ut på gaten. Hans ungdomstid var ikke lenger tapt, han var fri og verden lå for hans føtter.

---------
Veldig kort. Denne er også veldig gammel. Tror jeg skrev den for ca 10 år siden.

[ReverseEngineer]

there's no way I'm (able to [read)ing] all of that.

[Redundant Retard]

Reverse, I know. And I´m not going to translate it. At least not now.

[Thunder Beer]

Veldig bra! Men lukter blod som tøymykner egentlig?

[Redundant Retard]

Det finnes vel enkelte tøymyknere som lukter noe tilnærmet, men jeg skal ikke si det for sikkert. Pussig at du skulle si "Veldig bra!" for jeg synes det er noe av det svakeste jeg har skrevet (av det som egner seg å la andre lese), men takk likefullt.

[Thunder Beer]

Joda, dette er klasse over alt jeg skrev da jeg var 15-16. Det sagt, jeg var en jævel på kåseri

[Redundant Retard]

Hehe. Tror knapt jeg har skrevet et kåseri i hele mitt liv. Leser gjerne dine om du har dem fremdeles.

[Thunder Beer]

Hehe, dette var i gode gamle dager, ofte skrevet med papir og penn. Ligger muligens noe greier på den gamle maskina hjemme i Florø (hvor jeg vokste opp). De har vel skifta ut maskiner minst 2 ganger siden den gang, men gamle filer har ofte blitt overført til den mye maskina.
Jeg er ikke så optimistisk, og det suger sikkert balle i dag

[Redundant Retard]

Hehe. Om de filene fremdeles eksisterer vil du se på dem som en skatt, spesielt om de suger balle.

[Mobiesque]

Go back to Lithuania you foreign types!!!!

[Mobiesque]

Did you just ask me to hold your crotch-joy?

Steady on, cowboy.

[Eviltoastman]

和什麼在上帝的名字, ' 彼得疲倦地被問, ' 你的那次革命是嗎? 什麼是涉嫌的普遍想法在它之後?' ' 安培小時! 最後我們得到某處!' Bernard 下來在他的腳跟以爆沸; 傳動器是讓。' 很好, 所有首先忘記至少一半我們的正式宣傳材料。我們必須打鼓得到人去: 如果我們講了他們真相, 他們不會瞭解。什麼我們真正地相信是那以科學的迅速發展並且技術, 人類進入了階段它的青春期, 階段根本, 全球性實驗與總無視個體, 他所謂的權利和特權, 和其它寬宏mumbo 超大。正統經濟法律, 風俗, 貨幣, 邊境, 議會, 教會, 授予了sacra- ments 和機關, 婚姻, 十指令所有mumbo- jumbo 。我們從頭開始。我將告訴您怎麼。。 ' 接近您的眼睛。想像歐洲由烏拉爾決定作為空的空間在地圖。有唯一能量的領域: 水力發電, 磁性礦石, 煤炭縫合在地球、oil-wells 、森林, 藤圍場, 肥沃和荒地之下。用藍色, 紅色, 黃線連接這些能源並且您得到分配性網路。藍色: 聯合電力量柵格舒展從挪威fjords 對Dnieper 水壩; 紅色: 原材料受控交通小河; 黃色: 工業品變化的半徑凹道圈子被調控的交換在點相互部分附近和您得到工業附聚的中心; 制定出人的勞方要求哺養網在任一指定的點並且您得到充分密度人口為任一個區、省, 和國家; 劃分這個圖由它導致馬力的數量並且您得到生活水準被定量對它。消除那些可笑繞界限, 切開橫跨我們的能量的領域的中國牆壁; 廢棄或轉移不注意地被建立在錯誤地方的產業; 清算sur- 加上人口在他們不必需的區域; 轉移某些區的人口, 如果需要整個國家, 到他們被要和對類型生產他們是種族地最佳適合的空間; 消除也許疊加自己在您的網, 即, 教會影響, 國外資本, 的任何哲學, 宗教, 道德, 或審美系統過去... ' 力量的所有討厭的線 '... 包括您喜歡使用的那些totem-poles 和部族力量?' 被中斷的彼得。 ' 是, 當然, ' 心清繼續了Bernard, ' 包括臨時地被征討的人民的全國傳統和文化。他們從未自願將摒棄他們不合時代的要求對全國主權; 唯一的手段成一體歐洲是由佔領, 正德國矮人狀態能由普魯士人的軍隊只成一體。如果您等或您競爭的資本家或您的國際工人階級做工作, 您能長期等待, 並且同時您能觀看您的無產者忘記所有關於他們的類團結每二十年和衝對胳膊自殺。您開始解決問題在錯誤末端; 您是愛好者, 我的朋友。部族競爭可能由最大的部落只廢除吞下更小部分。那符合, 順便說一句, 您黑格爾哲學的辯證- 論文: 征服者; 反題: 被征服; 綜合: 精讀querors 和征服團結作為新歐亞巨型祖國的公民。' ' 和您是那□由God 選擇廢除民族主義由征服其它國家?' ' 如果這是定量我們我們的地理位置的上帝, 然後是。認為地圖: 我們是在能量的一個聚合的領域, 您的中心將看到交叉點點的最大數字在我們的疆土。現在做我們戰場歐洲的同樣強烈興趣把我們變成新世界狀態的跳板。這是我們的世紀- 正十六是西班牙語, 第十七英國, 第十八法國人。西班牙人christianized 美國, 英國mercantilized 世界、法國被帶來的bourgeois 文化和哲學; 我們帶來超國家的世界狀態。稱它傲慢或什麼您喜歡, 您不會改變事實。漂浮在空氣的想法總選擇了最適當的儀器- 他們是像跳躍對一個人的肩膀和駕駛他的阿拉伯靈魔直到他跌倒用盡在路... ' 他停留了; 並且彼得最後意識到為什麼他有這樣物理反感為人。Bernard 是嘴唇變得潮濕的那些群眾的當中一個當他們談話, 用濕氣收集在來者和破裂那裡在微小的泡影。它以某種方法匹配了他的固定的, 諷刺微笑和他的手的sensitiveness 。為沒有明顯的原因彼得記住了Sonia 談話與他關於有她對待了在彼得的霜之前的一些奇怪的緊張的麻煩一名病人。她未提及患者的名字。這是一件隱晦的往事並且它一樣迅速漸漸離開像它來了。 ' 和什麼你的那個在上世界狀態將是像?' 他一會後要求。 ' Oh, 那是更多或較少guesswork 。我告訴了您我們是experi- menting; 但試驗在等級從未作夢以前。我們開始某事- 碩大事宏偉和在想像力之外。有現在不沒有其他不可能的事為人。我們第一次攻擊種族的生物結構。我們開始助長拉人sapiens 的一個新種類。我們除草在壞遺傳之外它的條紋。我們實際完成了滅絕或消炎吉普賽人任務在歐洲; 猶太人的清盤將被完成在一年或二。親自我喜歡吉普賽音樂, 並且一個聰明的猶太人使我發笑在某一方面; 但我們必須擺脫遊牧基因, 以它利己和無政府主義的組分, 在人的染色體。您pigtailed 人道主義者恐懼了當他們聽見瘋狂在我們的收容所裡被投入睡覺; 他們未掌握, 我們把整個大陸變成一個生物實驗室。我們是一利用低亞硫酸鈉dermic 注射器、柳葉刀和消炎的用具在我們的革命。平行與排除工作, 我們加強, 由系統養殖, 一個新種族貴族政府。我們的精華衛兵只被允許結婚依於嚴密的優生章程; 兩個預期夥伴血液後裔詳細被分析和被製成表和必須遞交給一個特別委員會為獲得批准。下步, 已經在準備, 將是編寫一card-index 為整個國家, 各個家庭向它的遺傳登記- 一种首要特徵全國protoplasma 的Domesday 書。您能繼續微笑, 我的小朋友; 人們並且微笑當他們第一次聽說了我們的傘兵的和心理戰爭。。' 他停止了, 使他的頭髮向後揚, 並且有第一次一些激怒由他的聲音。 ' 繼續, ' 說彼得, ' 我聽□。' 並且對他自己他認為, 以有些滿意, 最後他發現了Bernard 的弱點: 雖然他大概沒有介意詛咒, 他不能站立微笑在。他一定說很多關於他自己對Sonia - 所有人民誰進來接觸與她。彼得會給知道Bernard 的本質親密精讀fessions - 關於兔子和花罐在Bernard 的通過。 ' 其次在對遺傳的重要性來環境, ' Bernard 繼續。' 在最後歲月期間我們逐漸降低狀態接管拉人novus 對形狀的年齡並且磨鍊他在一個特別地被適應的環境裡。在我們將繼續降低它直到的未來內, 逐步, 我們到達在搖籃和子宮, 和因而建立連續性與控制構想的有選擇性的card-index 。Educa- tional 控制將接管在優生控制結束的點。' ' 勇敢的新世界的要求彼得, 保重不微笑這時候。 ' 垃圾。那是a 惡夢pigtailed 人道主義者在絕望。他沒有意識到, absolute 適應必須最後導致集體知覺的創作在期限的充分的生物邏輯感覺。自然有一個完善的工作模型為它在非洲白色螞蟻的城市狀態。他們每個接受幾種族的百萬名成員, 他們用absolute 權宜之計報道面積五十個平方英哩和作用。他們有完善的分工; 他們控制高度複雜的技術設備包括系統加熱由保留溫度在他們穹頂恆定通過所有季節的菜發酵; 他們強制執行一項數學上完善的出生率政策。仍然他們不讓計劃身體, 沒有圖紙, 沒有治理的管理, 不平衡書面通信手段。這怎麼是可能? 答復通常被給是"由天性"; 但被分享, 和被限制對的這樣一種高度被區分的天性, 一個城市狀態的成員比狀態有機體的一個集體腦子作用共計□什麼。用一個相似的方式, 和由人為地導致的生物變化大概幫助, 個體在在上狀態將成為僅僅細胞在更高的秩序的有機體百萬有腿, 百萬武裝的巨大的巨人。．．' ' 和怎麼將您的cyclop 狀態通行證他們的時間在這地球上?' 被問的彼得, 開始柔和地感覺sea-sick, 雖然他不知道是否這歸結於Sonia 的晃動椅子, 遠景哪Bernard 對他打開了, 或對濕氣那部發光澤的影片在Bernard 的嘴唇。 ' 很可能, ' Bernard 說, ' 他們將必須為全球性霸權進行一定數量的爭鬥在他們自己之中。他們將提供援助為彼此與他們延長的肢體橫跨大陸, 並且行星將震動在他們的巨型身體之下的秋天, 直到佔領法律被履行並且綜合化最後階段更加被到達; 並且新出生神狀態然後將提供援助為星... ' 彼得相當意想不到地打了呵欠。他不能幫助它; 抽瘋在他的下頜突然克服了他。他有懷疑, Bernard 的烏托邦視覺不是相當一樣新的像Bernard 相信。 ' 我抱歉如果我使您不耐煩, ' 說Bernard, 突然下來在他的橡膠腳跟, ', ' 倉促彼得說。' 但您考慮了未預見到的事故的可能性您的實驗其間嗎? 例如, 您人的兔子也許成為神智不清, 或瘋狂, 和開始發狂到處行星... ' ' 憂慮夢想怯懦, ' Bernard 說, 微笑。' 對干涉的宗教恐懼的宿酒跑展示神的獨佔 Bernard 的自我控制返回了; 他再是所有反語禮貌。 ' 我們運載了寧可離我們的starting-point 很遠的地方, ' 他繼續了, ' 但至少您意識到遠程視覺不是所謂的左邊的特權。您蒼白和不倫不類的無階級的社會經濟學家的乾燥夢想被比較與是什麼我們瞄準什麼嗎? 您的麻煩是, 哺養在第十九世紀唯物主義, 甚而您的夢作了根據政治經濟學, 但是我們行動在生物革命的飛機上。' ' 然而, ' 說彼得, ' 您未蔑視複製我們的方法在相當可觀的程度上。' ' 但當然- 我們高興對, ' Bernard 說以一把小的弓。' 我們是像孩子, 您知道, 熱切學會從他們的長輩各種各樣有用的把戲, 當同時嘲笑他們的過時外型。有暫時當然有些親合力在您的前祖國和我們的之間。兩個由獨裁狀態官僚治理根據collectivist 大量依據; 兩個是效率化的警察狀態由經濟規劃、一黨制的系統和科學恐怖負責操行。但這僅僅是所有國家將必須通過發展的下個狀態。您可以稱它您喜歡的任一個名字: 國家資本主義或狀態社會主義、管理命令或專家政治, 和您也許考慮到在地方顏色上變化; 但是, 這像傳播封建是階段歷史一樣不可避免, 並且以後資本家, 系統。我們的二個國家僅僅是崗位個人主義者的先行者, 崗位寬宏時代。' ' 然後為什麼, 而不是做同道會反對舊世界, 您攻擊了在東方?' Bernard 點燃了一根香煙。第一次在他們的討論他似乎猶豫, 想要獲取時間在他回答了之前。 ' 那, 我的朋友, 是一個相當微妙的問題, ' 他說最後, 讓煙通過他的鼻孔。' 有一些在我們之中認為最好首先完成歐洲的綜合化和延期亞洲十年或二。您認為, ' 他補充說, 並且政治分歧只存在在您的邊的他的微笑變得相當隱晦, '?' ' 您手段, ' 說彼得以最近喚醒興趣, ' 那您屬於一個對立派別在您的運動?' Bernard 聳肩了。' 寧可強烈投入它。但我認為什麼我說代表想法趨向在黨之中- 我們的革命幻想精華的被看見的和有想像力的成員。' 這次這是彼得的輪微笑。 ' 僅您的視覺, ' 他說, ' 聲音相當與您的領導不同話語。我想知道怎麼您設法和解它與那些激動的barkings 關於Wotan 和totem-poles?' ' 看, ' 被中斷的Bernard 。' 我們將是坦率嗎? 您放棄了因為您認為您的第1 恥辱了您的革命想法。是那不如此?' ' 或多或少。' ' 僅您保留了說服, 想法是聲音。很好, 我能採取同樣線。我能告訴自己我們的革命Trotskyite 。我能甚而指向一定數量的相似性在您的No.1 和我們的No.1 之間。兩個來自他們的國家遙遠的周圍- 佐治亞和Upper Austria - 並且顯示局外人的過份全國熱忱為他從未屬於並且語言他與噁心的口音講的祖國。他們兩均勻更改他們的名字使他們酣然外國- 正科西嘉島Buonaparte 下降他的"u" 報道他的義大利下降。但他們保留了provincials 從偏僻地區, 以一個另外的刺激斷言他們自已在真正當地人, 篡位者由永久懷疑困擾。但放棄因為他們汙染了想法的抽象純淨? 不, 我的朋友。我們不那麼浪漫和squeamish 。我們知道, 沒有真正革命沒有拜佔庭式的蔓藤花紋。記得, 其它省曲柄, Robespierre, 嘗試發現了一種新宗教和邀請了巴黎的人到Champ de 火星, 一位赤裸女演員崇拜作為原因的女神。很好, Robespierre 的異常崇拜是為得到, 但人權生存了。revolu- tion 的意思只變得清楚在五十年以後。它是像蒸餾的過程: 發煙蒸發, 當釀造的精華慢慢地會集在底部。' ' 您知道, ' 彼得說一會後, ' 您使它相當容易對你自己。您擯除一切干擾您在您的運動作為僅僅蔓藤花紋, 並且您相信您的相互pretation 是真正的物質它。但您怎麼知道哪些是哪些? 並且若發煙炸毀反擊呢?' ' 當然是理論上總可能的。您必須冒您的險。' ' 什麼, 例如, 如果您偶然輸掉這場戰爭?' ' 那個假說, ' Bernard 微笑, ' 是一相當牽強附會一個。但平衡假設, 我們被擊敗了, 結果從長遠看會是同樣。其他會設法得更加重新整理他們的被打碎的馬賽克片斷和跑歐洲以過時last-century 構想: 全國主權、力量均衡, 優先條約, 和所有休息。他們的勝利僅僅會意味一則十九世紀附言對前半二十。但它不能持續更多比兩三個十年。行星的表面是收縮的, 他們的馬賽克會顫抖並且崩潰, 當在他們自己的國家裡面我們設置在行動的力量, 崗位寬宏時代的革命力量, 將斷言他們自已。實際上這個過程已經有begim 。既使我們輸掉這場戰爭, 傳播我們的想法可能不再被停止。西方沒有未來的視覺設置反對它, 他們的口號是那些腐朽的傳統- 感傷的偽善, 凹陷共同性地方。所有他們能做將作戰一次耽擱的行動與歷史, 在過去的軟綿綿, 襤褸旗子之下。並且。．' 他終止了; 但彼得知道什麼他想說: ' 。．．仍然他們也許贏取。' 屋子增長昏暗; 他們幾個小時爭論了並且微明給了Bernard 一次疲乏和疲倦的出現。這是類型面孔, 彼得被沉思, 看它的最佳的充分, 粗暴白天; 在陰影它變得絕種。它也許看起來什麼像在黑暗中? 這是沒有內在儲備反對夜的面孔。 Sonia 的患者的往事突然回來了對他。她告訴了遭受每夜攻擊死亡恐懼的他一個年輕人。這不是怯懦- 他甚而魯莽地勇敢地總表現了, 在物理危險但一种空隙的恐怖。他通常是活躍的, 緊張, 平衡; 但在晚上他撕毀了他的板料與他的牙並且他的身體震動了在憤怒和絕望想到他的死亡的最後必然性。因為他看見Bernard 的面孔收縮和下垂在微明下, 彼得沒有沒有其他疑義至於那名患者的身分。 Bernard 舒展了和看他的手錶。 ' 很好, 我必須今天完成使我的努力轉換您, ' 他說以被勞損的微笑。他收集了他的書並且彼得看見了他對門。他們沒有握手; 但, 轉動在開放門, Bernard 陳述了: ' 我與您非常坦率地談了話。您不是型取消和耕種庭院。我們總需要人工作與我們您去的地方。它容易比較什麼您以前做了; 並且它是扣人心弦。想一想。' 在彼得能回答之前, 他去。

[Redundant Retard]

Interesting. Is anybody in here capable of reading that and make sense out of it?
Tell me if you want more of my stuff Thunder.

[judasmuppet]

It's the secret pledge of The Re-unification.

[Redundant Retard]

What's it doing in this thread?

[Redundant Retard]

What's it doing in this thread?

[Thunder Beer]

I want more of your stuff Dick...

[Eviltoastman]

I want more of your stiff Dick...