Five of my short stories (In norwegian)

[Thunder Beer]

ha ha

[Eviltoastman]

Had to ruin John's opportunity for a cheap gag for the day.

[Redundant Retard]

That was great. Nothing like a free joke.
I´ll post a little something tonight.

[Redundant Retard]

Tilbakeblikk nr.1

På enkelte dager, ja jeg sier enkelte til tross for at de utgjør det absolutte flertall av dager i livet mitt, kan jeg sitte i timevis ved skrivebordet og stirre ut av vinduet. Jeg er nå engang så heldig å bo i en ganske stor by, i hvert fall såpass stor at jeg kan sette pris på det ved den som ikke forandrer seg stort. Når flere timer har gått forbi, sollyset har varmet hvert eneste blad på lønnen utenfor og ethvert insekt i barken har overlevd et utall angrep fra småfuglene, innser jeg at det eneste jeg har sett de siste timene er meg selv sittende på en t-bane.
En mann som ved billettkontroll, etter mange minutters leting i sekken sin trekker frem et månedskort, som gikk ut i fjor. Den gamle alkoholikeren som så innstendig prøver å bevise at han ikke har noe imot innvandrere at han nesten setter seg på fanget til en eldre pakistansk mann. Den profesjonelle danseren fra Rogaland, som prater så høyt i mobiltelefonen at jeg kan høre hvert eneste ord i andre enden av vognen.



Mann med kopp

Han sitter der, i sine grå klær, ved bordet. En gang iblant løfter han koppen og holder den der en stund, kjenner på vekten, før han trer tommelen inn i hanken og legger hele hånden rundt den. Koppen er varm å holde rundt, nesten så varm at han brenner seg. Han har nesten ingen følelse i hånden, annet enn den svakt brennende fornemmelsen koppen gir ham, og han tenker at koppen svever i løse luften, ”Jeg holder den ikke”, tenker han, ”Jeg har jo ingen armer.” Han smiler. Tiden går. Og mannen, han sitter der, smilende en stund, så alvorlig og resignert atter en gang. En gang iblant løfter han koppen mot leppene, som om han skulle ta en slurk, men han lar bare kanten av koppen hvile mellom leppene som om han kysset den. ”Min kjære, så mange år vi har kjent hverandre; Du med dine kalde, glatte former mot min munn. Og jeg…”, han stopper opp midt i sin indre monolog, stirrer tomt ut i luften i retning av et lite uklart vindu og brister i gråt. Han begynner å tenke på Miguel de Unamuno, som sa: ”Mennesket er et dyr som oppbevarer døde.” Tårene stivner sakte i ansiktet hans og et bittert smil brer seg utover munnens grenser. Det lille skitne vinduet i enden av synsfeltet hans tillater et par døsige September-solstråler inngang i rommet og ender opp med å bli brukt som scenelys for noen oppglødde støvkorn. ”Er støv en livsform?”, tenker han, ”Er alt som beveger seg i live?” Han trommer lett med fingrene mot koppen på bordet. ”Jeg beveger meg fremdeles, jeg lever altså. Kanskje danser jeg ikke lenger, men jeg kan fremdeles løfte denne koppen.” Mannen på den gamle stolen, ved det enkle avlange trebordet, sitter rolig, armene hviler på bordflaten og den ene hånden klamrer seg til en svart kopp. De lyse hårene på armene hans ligger glatt inntil huden, som om de var gredd med en fintagget kam. Hele tiden stirrer de kjølige øynene hans, tilsynelatende oppslukt, mot vinduet. ”Bør jeg reise meg?”, tenker han, ”Bør jeg gå ut til en annen verden?” Tanken på frisk kjølig septemberluft, lav blekgul sol og gule bjørkeblader vekker noe i ham, et minne om noe, noe han har følt tidligere i livet. ”Jeg har fremdeles noe levende i meg, noe det er verdt å holde fast ved”, er en av de mange sirupstrege tankene som renner ned gjennom bevisstheten hans. Fra en utenkelig krok av rommet strømmer et pust av frisk luft inn og virvler opp en liten sky av støv. Støvet danner små formasjoner i det dovne sollyset og ser ut til å trives i rampelyset der de som synkronsvømmere danner små formasjoner og utfører enkle akrobatiske kunster, før de ett for ett forsvinner ut av manesjen og inn i tussmørket som regjerer rommet. Alle bortsett fra ett ensomt støvkorn, som enda en stund kjemper for å holde seg i lyset, i oppmerksomheten fra sin apatiske tilskuer, mannen som holder rundt en svart kopp. Han vender blikket sakte mot koppen og hendene sine igjen, men beholder det dansende støvkornet i øyekroken et øyeblikk, et øyeblikk som blant milliarder andre ubetydelige hendelser også innebærer et støvkorns bortgang og glemsel. Mannen som holder en kopp, ja for det er han da(!), lar øyelokkene gli sakte igjen, og fra dypet av - eller kanskje ikke så fryktelig dypt – bevisstheten, dukker et bilde opp. Et bilde som i starten er som en stjerne, eller kanskje et støvkorn langt borte, men som idet det kommer nærmere og lar flere farger og detaljer komme til syne, viser seg mer som et fotografi enn et singulært punkt. Han minnes noe, kanskje, i hvert fall velger han å kalle det et minne, noe han er sikker på å ha erfart en gang i løpet av livet, enten i våken tilstand eller i drømme. Minnet, eller det han, uten å reflektere ytterligere over begrepet ”minne”, – antagelig fordi det er et begrep så inngrodd i hans bevissthet at det råder som den katolske Gud, og bare det å sette spørsmålstegn ved den katolske Gud er utenkelig, og det utenkelige kan rett og slett ikke tenkes – var en hendelse, eller kanskje snarere en stemning han hadde vært i flere ganger i løpet av livet, men som i hans blaff av bevissthet ble sammenfattet til ett såkalt ”minne”, uten at han engang var sikker på om det var nettopp det, et minne i den betydning han var opplært å tillegge det. Dette Frankenstein-monster av et såkalt mine, som hadde dukket opp som et støvkorn, kanskje nettopp fordi han tidligere hadde betraktet et støvkorns bortgang og følgelig besluttet å erstatte ett støvkorn med et annet – dog av en noe mer diffus art – hadde etter hvert dekket hele det lerret som utgjorde hans fortids kinoforestilling og selv etter dette fortsatt å øke i intensitet og omfang til det nærmest gjorde vondt å tenke på, noe man tydelig kunne ha sett på alle de rynker som vrenger seg i mannens ansikt, for så å avta litt og nærmest akklimatisere seg til nettopp dette øyeblikket og denne mannens – mannen som holder rundt en svart kopp – bevissthet. Han løfter koppen sakte til munnen igjen, legger leppene forsiktig rundt kanten, nøler. Lukter forsiktig, lenge, og setter koppen sakte ned på bordet igjen, men slipper den ikke. Dette gjentar seg en gang til, med en liten variasjon, han løfter koppen sakte mot munnen, legger leppene rundt kanten, nøler, lukter, nøler. Lukten bringer fram nok et minne, et minne som kanskje er enda mer av et kaleidoskop enn det forrige. Han snuser forsiktig nok en gang, prøver å skille ut det ene glimtet han mener å ha sett der i mengden av minner, gir tilsynelatende opp og setter koppen rolig ned igjen. Han ser tydelig for seg en gravstein. Den har ingen inskripsjon, ingen dato, intet navn, men den står like fullt klart for ham i hans indre fotoalbum, i grovt hugget stein, kanskje granitt, litt rødlig i fargen, omgitt av gress og noen ynkelige blomster, hvis navn han kjenner like lite som det på steinen. Med denne gravsteinen avbildet i bevisstheten trekker mannen et dypt pust inn, ånder ut, kikker opp mot taket og sletter gradvis minnet - eller det eventuelt innbilte minnet – om gravsteinen, for så å erstatte det med et annet minne, eller snarere flere minner sydd sammen til ett, nemlig minnet av å stirre opp i taket, noe han helt sikkert har gjort utallige ganger i løpet av livet. De mørke sprekkene mellom plankene, de øyelignende formasjonene som vitner om at det tidligere var et levende tre, med rot, grener og blader, som kanskje, eller kanskje ikke, sto i en svakt hellet, gresskledd lysning i skogen og følte solen og vinden kjærtegne de spinkle greinene og den majestetiske stammen. Han sukker igjen, ikke oppgitt, men av sødmen han føler ved nostalgien. Koppen i hans høyre, bleke hånd er totalt lydløs. Kanskje er også den hensunket i nostalgiske tanker, tanker om å romme glovarm nytrukket te eller kaffe, klart forfriskende vann, eller av å stå nyvasket sammen med sine søstre i et skap duftende av furunåler og kamfer, skjønt mest sannsynelig er det vel at den ikke tenker på noe som helst, at den tvert imot bare er.

Det finnes også mennesker som bare er, som tar alt de har lært i løpet av livet for gitt, som aldri har sett nytten i å vurdere sine dogmatiske oppfatninger på nytt, for ikke å si for første gang. Mannen med en kopp i sin høyre hånd var nok en av disse, til tross for at han sjelden erfarte noe nytt som kunne holde nyssjerigheten hans tilfredsstilt og forhindre ham i å revurdere tidligere sannheter. Mannen med ble, koppklamrende høyre hånd hadde mer enn nok med å forsikre seg om at han hadde vært i live på et eller annet tidspunkt i løpet av livet og at han muligens fremdeles var det. Dette er også en av de mest åpenbare forklaringer på hvorfor han spekulerte i hvorvidt støv har liv, utelukkende bygget på det faktum at det kan bevege seg ved hjelp av krefter utenfor det. En annen forklaring er at han ved å observere støvets dans gjennom solstrålene kunne slippe å tenke på andre ting, stille andre spørsmål og finne, i hvert fall er det ikke umulig, andre svar, enn de tanker, spørsmål og svar han fant ved å observere støvets dans gjennom solstrålene. En tredje forklaring er at denne mannen med en kopps avrundede og glatte kant mot sine lepper fant en slags bittersøt glede, eller i det minste en følelse, - likegyldig hvilken – ved å sammenligne seg med dette støvkornet.


Han har sittet der lenge nå, nesten uten å røre seg. Disse små bevegelsene han tross alt har foretatt seg har kanskje hovedsakelig tjent som formål å riste løs minner, som om han satt under et tre fylt av nostalgiens epler. Hadde man kunnet betrakte denne mannen fra utsiden ville kanskje en observant person innbille seg at denne mannen var en av dem som aldri reiser seg, som man tenker seg er født sittende ved denne plassen, i samme tilstand, og at denne mannen aldri har gjort noe annet enn å sitte her og selvsagt heller aldri vil gjøre noe annet enn å sitte her på denne samme plassen som han alltid har gjort. Slik vil det i hvert fall kunne se ut for en observant person, om han så denne mannen fra utsiden.

Koppen på bordet er ikke lenger varm, eller kanskje han bare ikke kjenner det lenger, uansett er det helt sikkert han ikke kommer til å drikke fra den. Med møysommelige anstrengelser av musklene i hånden bikker han litt på koppen, slik at litt av innholdet helles ut på bordet, så litt til, han nøler et øyeblikk, før koppen felles med et minimum av muskelbevegelser og hele koppens innhold renner ut over bordflaten, først raskt, så saktere, helt til det stopper opp i en innsjø av ubestemmelig farge. ”Jeg har makt!”, tenker mannen – nå med en tom kopp i hånden – apatisk, ”Jeg har evnen til å forandre omgivelsene mine.” Mannen med en tom kopp i hånden retter den (koppen) opp, nøler, fører den sakte mot munnen, legger leppene rundt kanten, som et kyss, nøler, lukter litt på den tomme koppen og setter den ned igjen på bordet, men slipper den ikke.

-----

Det øverste har egentlig ikke noe med resten å gjøre, men det var i samme fil, så da har det kanskje noe med det under å gjøre likevel. Jeg husker ikke.

[Redundant Retard]

Sett gjennom fingrene


Det kom en skingrende ringelyd fra bak døren som fikk ham til å gjøre en liten grimase. Dette til tross for at han hadde lyttet til denne grusomme lyden med glede utallige ganger tidligere. Nå stod han der i den svakt opplyste gangen og ventet. Ventet på de sedvanlige knirkende lydene som oppstår når en reiser seg fra en sofa i 60-talls stil og slenger fra seg et ukeblad på et lite rundt bord. Dette lille ritualet hadde han riktignok hørt utført utallige ganger tidligere, men det var selvfølgelig noe annerledes denne gangen. På dette tidspunktet ventet han å høre skritt nærme seg utgangsdøren og et lite kremt før døren skulle åpnes med et sukkende knirk.
Der han stod syntes han nesten han kunne høre pusten hennes og det lille gryntet hun pleide å utstøte når noe tvang henne opp av lesekroken. Han forestilte seg hvordan rumpa hennes svaiet litt, som et bjørketre som motvillig og i utakt danser vals med vinden. Han visste godt hvordan han ville savne dette.

Senere skulle han tenke tilbake på disse sekundene da han stod og ventet på det overraskede smilet hennes, som det siste lykkelige øyeblikket i livet, men for nå var dette et øyeblikk kun fylt av nervøsitet og dyp smerte.

I det en svette- perle slapp taket i nesetippen hans og landet med et uhørlig plask på det eldede tregulvet hørte han et knepp i låsen og så en stripe lys smyge seg ut i oppgangen.
Når døren så var helt åpen stod han der blendet i et øyeblikk. Han forsøkte så å si ”hei”, og da det ikke kom noen lyd ved første forsøk måtte han skrinlegge planen om en hilsen ettersom hun kom ham i forkjøpet med et blidt, men overrasket ”Hei!” Han lot hånden gli sakte over pannen og fikk vel siden mumlet noe som må ha vært nærmest uforståelig.

Etter å ha kippet av seg de litt for store skoene og hengt frakken opp på knaggen, hadde de to enda ikke utvekslet flere ord. Han tenkte han kanskje skulle forsøke å omfavne henne, men hun kom han atter i forkjøpet og la armene mykt om halsen hans. Han derimot, ble stående ganske urørlig som et trafikklys. Idet hun slapp taket, skyndte hun seg og tilby ham en kopp te, og like hastig takket han nei, skjønt han sekundet etter ombestemte seg og takket ja. Hun forsvant ut på kjøkkenet. Han, på sin side, tuslet sakte inn i stua og ble stående med blikket vendt ut av vinduet.

Himmelen var virkelig vakker den kvelden. Den var i en farge av dyp blå, spettet med grå skyer som gled sakte av sted mot sitt mål. Månen tittet også frem iblant og rettet blikket mot et stuevindu i tredje etasje.

Etter noen minutter hørte han henne komme inn i rommet og sette koppene fra seg på bordet. Hun trakk seg så bort til ham og la armene sine kjærlig rundt livet hans og ga han et lett kyss i nakken. Slik stod de en lang stund i stillhet, før hun smadret lykken med spørsmålet: ”Hvordan har du det i kveld ?”

Det gikk atter lang tid før noe brøt stillheten som listet seg i rommet, denne gangen i form av en munter historie fra hennes side. Hun fortalte ivrig om en hendelse som hadde hendt henne på vei hjem fra jobb den dagen. Det eneste han registrerte var ordet ”gatemusikant”. Etter dette ble det atter stille et øyeblikk, før han hvisket noe med lav stemme til svar, Det var uforståelig, selv for ham, men det ga samtidig all den mening som kunne forventes.

Han var ikke sikker på om hun hadde hørt hva han sa, og om hun hadde det, ville hun neppe skjønne hva han mente, det var derfor ingen grunn til gjentagelse.

Hun hadde definitivt hørt hva han hadde sagt, og hadde samtidig lagt merke til hvordan den spe stemmen hans hadde skjelvet ved å uttale ordene. Hun studerte trekkene hans nøye, og i tårenes frustrerende verden ble ansiktet hans til en folkemengde, en gruppe like, men likevel forskjellige mennesker hun holdt av og interesserte seg for.

”Kan jeg hjelpe deg?” , utbrøt hun plutselig, enda hun visste godt at dette ikke var noe han trengte hjelp med. Frykten for å være utilstrekkelig i en slik stund fikk henne allikevel til å si dette, noe som etterpå irriterte henne. Samtidig kunne hun kjenne hvordan kjærligheten presset seg opp luftrøret hennes og ga henne en klaustrofobisk følelse av å bli kvalt innenfra.

I lyset fra gatelyktene, langt der nede, kunne han se en jente, stå å se opp på skyene som drev over himmelen. Hun virket kjent for ham, til tross for at han visste at han ganske sikkert aldri hadde sett henne før. Han ble lenge stående stille og studere hvordan månen speilet seg i denne jenta, og kanskje håpet han at hun ville se opp på ham, om enn bare i et hastig øyeblikk.

Etter å ha stått slik en stund kom han etter hvert til bevissthet og husket at hun akkurat hadde snakket til han. Han kunne ikke huske hva hun hadde sagt, eller om han i det hele tatt noensinne hadde oppfattet det. Han konkluderte allikevel raskt med at det var ord av kjærlighet og at han derfor ikke trengte å svare, og dermed heller ikke be henne gjenta det. Han kjente godt hvordan pusten hennes urytmisk varmet og nedkjølet nakken hans, noe som fikk huden til å danne små knopper og hårene til å reise seg. Rart hvordan hennes hud og pust alltid hadde perfekt temperatur, og enten varmet eller nedkjølte ham etter behov. Hun hadde låst et par armer fast i et kjærlig, men fast grep rundt livet hans, og det var som om de sa: ”Jeg kan ikke slippe!” Det fikk ham til å føle seg som et lite barn hvis hode hviler i sin mors fang og blir strøket gjennom håret.

Skyene gled sakte over den mørkeblå himmelen der ute, og iblant kikket den likbleke månen frem med et vemodig smil, for så sekundet etter å trekke seg tilbake igjen. Han svelget flere ganger, det hjalp riktignok ikke det spor, men det fortalte ham at han fortsatt var i live, og det holdt for øyeblikket.

[Redundant Retard]

Mer eller mindre.

Jeg er en forbryter.
For den gang du smilte,
Da jeg bøyde hodet i skam,
Da du ga meg håp.
Et håp som alt håp,
Ondt.
Vi er forbrytere.

Ettersom det var lenge siden han hadde spist takket han ja og satte seg. Det var ikke snakk om nytelse når han puttet maten inn i munnen og tygget den, men uten mat ville han ikke kunne holde seg oppe så lenge som ønsket. Han gjorde seg raskt ferdig og flyktet ut i mørket igjen. Det er noe underlig ved en lydløs by, for den skulle så absolutt ikke ha vært nettopp det. Sjeldne øyeblikk som dette var noe han hadde lært seg å sette pris og ta vare på. Etter hvert som øynene vendte seg til mørket, og øynene fødtes på ny, begynte små prikker å piple fram i det endeløse svarte. Han kunne riktignok ikke kjenne igjen stjernebilder, men det var enkelte av stjernene som hadde nådd en viss alder i sinnet hans.

Inne var det litt varmere, og Desember hadde blitt igjen bak en lukket dør. Påført frakk og lue fløt han ut i gatene for å hilse Desember nok en gang. Kanskje ville han møte Henne i dag? Hvorfor kan det aldri slippe taket i meg, tenkte han. Han gjorde seg hard, og tennte en sigarett. Sett at jeg nå skulle treffe på henne, hva skulle jeg så si Henne? Hvor gjerne skulle vi vel ikke byttet håpet mot ordet! Han vendte ryggen mot stjernene og skrittene mot parken. Er hun kanskje her? Hun var ikke. En mann vendte ansiktet mot ham, og til tross for vemodet i den gamle mannens ansikt, så var det ikke totalt fremmed for en viss humor. Det var likefrem noe overdrevent komisk ved mannens ansikt. Ikke spurte han om Klokken, eller Veien, ikke engang Ilden. Han smilte en stund sitt vemodig smil.

”Er det deg igjen?”

Av en høyst uforståelig grunn vekket ikke spørsmålet verken nysgjerrighet eller nedlatenhet, til tross for at mannen, mer eller mindre, var totalt fremmed for han.

”Jeg skal gå.”

Mannens ansikt dreide seg mot treet han sto støttet til, og hadde det ikke vært for mørket kunne man nok ha sett smilet forsvinne, for kun å etterlate vemod. Det lot til at begge forstod hvilken feil det hadde vært å møtes, og han vendte hjemover. Men sangen, den gamle mannens, ble hengende igjen et stykke på veien. En sang sunget på gebrokkent engelsk, med rusten røst og et hav av savn og tapte drømmer.

Da han ikke hadde funnet henne gikk han hjem. Det meste var som før, mer eller mindre. Om vi ser, eventuelt sier, det som det er. Den gamle mannen var glemt, og hadde aldri levd. Noe hadde forandret seg allikevel, men kun tilsynelatende. Nok om det!

Ute på balkongen var natten fremdeles tilstede, stillheten og de hvite prikkene likeså. I vinduene på den andre siden av gården kunne han se, eller ikke alltid, ansikter stirrende utover landskapet, eller himmelskapet. Han tennte seg på ny en sigarett. Han slo igjen bensinlighteren. Et sted der ute hørtes sang, fra et av vinduene kanskje, skjønt ikke umulig i ham selv. Kvalme og frykt steg opp i ham. Døren lukket seg og Desember rakk ikke engang å si ”god natt.” Sigaretten stumpes, og søvnen erobrer.

Påfølgende dag, eller den det er snakk om, gikk som livet. Mat, jobb, dusj, jobb, mat. Siden satte han kurs mot parken. I et øyeblikk fylt med instinkt førte skoene ham til et bord. Den ungdommelige smaken vedvarte i munnen, etter at han hadde reist seg på ny, om ikke for første gang. Nok om det. Eksisterte hun? Var hun her? Musikken som kunne høres, om man hadde Klokken i besittelse var høyst uforståelig for ham. ”Today’s grey skies, tomorrow is rain. You’ll have to wait ’till yesterday is here.” Og til tross for mangel på forståelse hos ham selv, var det åpenbart flere blant det eldre, eventuelt bittre, hvordan det nå enn måtte være, klientellet som fant melodien, eller ordene, høyst deprimerende. Alle reiste seg og bukket for ham i det han passerte dørterskelen og hilste Desember. De hadde i et øyeblikk mint ham om en gammel mann man gjerne glemmer før man besitter Veien. Eller mener vi Klokken? Nok om det.

Han gikk igjen mot parken, skrittene førte ham dit han etter hvert endte opp, hvor nå det enn var, eller vil bli en gang. Nok om det. Regnet kunne ikke vaske bort hans forundring, og den åpenbare gleden ved å fuktes uten å kunne motstrebe seg det innfant seg ikke.

”Hei.”
”Hva, hei?”
”Leter du ikke etter meg?”
”Nei, du er ikke den jeg leter etter.”
”Du lyver! Det er meg, Ilden.”

Kanskje var det i skuffelse han løp, skjønt skuffelse var det nok mindre eller mer enn kvalme og skredet av sannhet som feide over ham. Det var åpenbart, mer eller mindre, at han dro kjensel på denne gamle damen. Han hadde riktignok ikke møtt henne før. Skjønt ikke i øyet, hadde den forgråtte stemmen i ansiktet hennes vært den samme. Veien ble lenger etter dette, men dens eksistens ble åpenbar, mer eller mindre. Nok om det!

Han la seg raskt ned på sengen, skjønt ikke raskere enn man kan ønske, eller forvente av en ikke helt ung, eller kanskje ikke helt gammel mann. Om han da ikke var en gutt, hvilket forandrer alt, mer eller mindre. Søvnen erobrer, og Desember vinker ”god natt.”



Hva var det, den gangen da du enda hadde livet foran deg, som fikk deg til å stirre, søkende ut i natten?

Ante du noe?
Noe om fortsettelsen?

Var det et øyeblikk i menneskenes liv da de kunne se fremover? En tid i ungdommen, før livet satte bind for de syner som var å se, da de evnet å spå?

Var det duftene?
Visste du?
Var det den rå lukten av Desember?

Var det trangen til å se?
Så du?
Noen gang?

Vi får alle vårt øyeblikk i solen, et øyeblikk som brenner seg i oss, ødelegger våre øyne og dømmer oss til et liv i blindt idioti.

Hvilken rolle spiller det vel at vi får tildelt en dag i kongens rolle, når denne samme dag fordummer oss og dømmer oss til idiotens liv?
Det kan selvsagt spille all rolle, men de er få de mennesker som lærer av sin suksess.




----
Sånn. 3 på en gang, det er jo ikke mulig det.

[Thunder Beer]

Sånn, nå har jeg lest 2 av de 3 storyene. Skal lese den tredje når jeg har tid. Du skriver veldig godt etter min mening. Svært gode metaforer.
Men det skal vites at jeg absolutt ikke egner meg som noen kritiker innenfor dette feltet. Liker å lese bøker, joda, men jeg ser mer film for å si det sånn... Jeg er igrunnen litt dum.

Det øverste har egentlig ikke noe med resten å gjøre, men det var i samme fil, så da har det kanskje noe med det under å gjøre likevel. Jeg husker ikke.

Nei, jeg såg heller ingen sammenheng mellom de to.

[Redundant Retard]

Dette her er jo også rimelig gammelt, husker ikke hvilken som er nyest, men den er uansett rundt 5-6 år gammel. Jeg har sluttet å skrive "historier" på den måten, nå skriver jeg bare fragmenter og dikt, pluss at jeg jobber med en roman. som selvsagt aldri vil bli utgitt.